Chat with us, powered by LiveChat
Blogg

Fagblogg

Uansett hvor glad man er i jobben, lengter man bort av og til. Ihvertfall gjør jeg det. Behovene er ikke alltid på nett med de som familien har, og når ferie og den slags er oppbrukt, er det lite rom for å stikke avgårde for seg selv. Man kan selvsagt reise i jobbsammenheng. Tog til flyplass, fly videre, buss til møterom, taxi til hotellet, og så i seng på et hotellrom som kunne ha vært hvor som helst i verden.

tor-ivar-vel-fremme
Nei, man skulle ha reist slik de gjør, alle som man leser om. Backpackerne, eventyrerne, de som drar jorda rundt, Grønland på kryss og Sydpolen på tvers. Mine utflukter begrenser seg stort sett til matbutikken, samt hagen til svigers for å sjekke om tomatene har fått nok vann. Det har de alltid, så jeg kunne som oftest ha spart meg turen.
Nå i høst har jeg imidlertid funnet en løsning. Som mangeårig bruker av alt Tripletex har å by på, har jeg konstatert at ingen prosjekter er virkelige før de er opprettet i Tripletex. Før det er det bare prat. Men, når de ER opprettet i Tripletex, da tar de plass, de hevder seg, de ER noe. Man tar dem seriøst.
Jeg har lyst til å gjøre en rundtur i Böhmen, eller Bohemia, som det kalles. En stor region i Tsjekkia, med Praha som mest kjente by. Og for meg eneste kjente by. Men jeg hadde for meg at det i tillegg ville være variert landskap, masse historie, utsikter til trivelig kosthold, grunnene er mange. Og jeg har lyst til å sykle. Å gå er for langsomt, å kjøre bil går for fort. Med sykkel opplever man noe hele tiden. Der har vi et prosjekt. Og sånn har det seg at jeg ved å dra frem mobilen en kveld, med Tripletex i nettleseren, bare noen kvelder senere er på tur.
Prosjektet får navnet Bohemia. Jeg reserverer all tiden min fra ressursplanen en hel uke. Og da er det egentlig bare å dra avgårde, resten av detaljene tar vi underveis. Dresden er min base denne gang, beliggende 20 mil syd for Berlin, er det ikke langt igjen til den Tsjekkiske grensen. Det vil si, det ser ikke sånn ut på kartet.
Og, under dekke av å, som alltid, holde på med prosjektarbeid, står jeg denne høstmorgenen opp med en herlig, sitrende følelse i kroppen. Kvelden før er sykkelen pakket, minimalisme er ordet, ikke et gram for mye skal med. Gjennom byen er det lite som klarer å påvirke humøret mitt. Jeg skal på tur! I Bohemia!
Ikke lenge etter at Dresden sentrum er tilbakelagt, begynner terrenget å stige. Det er jeg i og for seg forberedt på, om jeg kikker i retning Bohemia, ser jeg en fjellkjede. Etter en hard stigning, er jeg lettet over å nå toppen. Og jeg nyter at sykkelen raser nedover, stadig nærmere dagens mål, uten innsats fra min side. Slik kan det også føles å være prosjektleder, om man har et godt team med seg. Med slike tanker i hodet, legger jeg ikke merke til at det er flere fjell i sikte. Og de er både høyere og brattere enn det forrige. Men det tar ikke humøret fra meg,

Alt som skulle være med på sykkelen
Alt som skulle være med på sykkelen

dette er jo oppstarten av Prosjekt Bohemia, og sykkelsetet føles akkurat nå bedre enn kontoret, stigning eller ei.

Etter nok en voldsom stigning, ser jeg at veien begynner å bli mer hullete. Og snart ser jeg en grensemarkering. Milepæl! Jeg konstaterer dog at landsbyen på andre siden av grensen heter Moldava. I henhold til min høyst ufullstendige prosjektplan skulle den ha hett Cínovec. Dette betyr at jeg har navigert feil, og kan altså legge til 15 kilometer til dagsetappen. Prosjektavvik, kalles det, og er lett å fikse opp i om man bruker Tripletex. Jeg må huske å legge inn et notat om saken ved anledning.
over-grensen_2I Moldava er det tid for å hvile, så jeg setter meg ned på det ene åpne stedet jeg finner, og bestiller en stor, varm lunsj. Forbrukte kalorier som er lagt igjen i brutale fjellsider krever mye mat, for en gangs skyld med god samvittighet. Mens jeg sitter ved bordet og sjekker om Tripletex har en funksjon for å vise forbrukte kalorier i et prosjekt, kommer en mann og setter seg ned ved bordet mitt. I likhet med meg er han kledd i sykkeltøy. Han spør hvor jeg skal og hvor jeg kom fra, og jeg legger villig ut. Han nikker ivrig, helt til jeg forteller hvordan jeg opprettet dette som et prosjekt i Tripletex. Da faller han litt ut. Men resten av samtalen avslører at han er 86 år, og drar ut på sykkel hver eneste dag, stort sett den samme turen, han bor 18 kilometer fra grensen, på tysk side. Jeg blir litt imponert, kjenner jeg.
Etter Moldava stiger terrenget enda mer. Mens jeg puster og peser oppover bakken, kommer min 86 år gamle samtalepartner syklende forbi meg, mens han hilser pent. Jeg håper inderlig han hadde el-sykkel.
Jeg begynner nå å kjenne presset, første dagsetappe, eller altså første milepæl i prosjektet, må være overstått før mørkets frembrudd. Etter at det er mørkt er det ikke noe trivelig å navigere rundt i ukjente områder. Men jeg raser videre, opp fjellsider, og ned på andre siden. De verste stigningene var overstått før grensen, men det er nok igjen å jobbe med. Men så, endelig, ser jeg målet. Żatec. Der den ligger, ser byen pen og pittoresk ut, men den ligger på en høyde, noe som irriterer meg der og da. Jeg har vært på veien for lenge. Men siste bakke tas lekende lett, og jeg må sette meg ned og nyte øyeblikket. 125 kilometer, og mange høydemeter, gjør at en middelaldrende kontorrotte føler han har oppnådd noe stort. Det er nesten så jeg forventer en heiagjeng, men det eneste som er av liv i gata, er de lokale rånerne som spiller litt for gamle hits fra sine tungt stylede Skodaer.uppna-landskap_2
Żatec er byen hvor de oppdaget en form for humle, som senere ble kalt for Saaz-humlen. (Byen het Saaz under tysk herredømme.) Her snakker vi ikke om insektet, men om øl-ingrediensen. Så byen har selvsagt, i tillegg til en rekke serveringssteder, et eget ølmuseum, hvor man får vite alt man kan begjære om denne humle-arten.
Imens jeg sjekker inn på hotellet jeg har reservert, går det opp for meg at det egentlig er veldig lite bohem-aktig å reservere et hotell. Lover meg selv å ikke gjøre det resten av turen. Unnskyld, resten av prosjektet. Legger det inn i prosjektbeskrivelsen i Tripletex. Da er det lettere å etterleve.
Etter en høyst påkrevet dusj, er det tid for mat. Mye mat. Jeg finner byens steakhouse, og nyter en stooor kjøttbit, med ett glass av byens signatur-øl til. Ølet er strengt tatt ikke så godt, og jeg er strengt tatt veldig trøtt. Føler den siste rest av bohem-imaget flaker av meg idet jeg går tilbake til hotellet, og prydelig befinner meg i seng før klokken er ti, med stø kurs for drømmeland.
Nest siste tanke før jeg sovner er at jeg glemte å ringe kona. Aller siste tanke er at det ikke betyr at jeg er en dårlig ektemann, men at jeg glemte å legge det inn som en oppgave i Tripletex. Etter at jeg sovnet drømte jeg at jeg neste dag ble en ekte bohem, og dro til et legendarisk sted. Hvor sanndrømt jeg var, får du snart høre mer om. Følg med på Tripletex Fagblogg.