Chat with us, powered by LiveChat
Blogg

Fagblogg

artikkelEtter å ha sovnet til et voldsomt tordenvær med tilhørende sprutregn, er man noe skeptisk til hva som venter når gardinene trekkes fra. Men ingen grunn til det, bortsett fra en og annen vannpytt er det få spor etter kveldens uvær, skydekket viser til og med en og annen tendens til å sprekke, til fordel for solgløtt. Men når man legger ut på sykkeltur i Böhmen senhøstes, er det liten grunn til å tro at man skal skånes for regn. Så jeg legger ut på veien så fort jeg kan, noe som er bra, da rekker jeg nemlig nesten et kvarter med sykling, før regnet setter i. Det varer og rekker, men det er ikke verre enn at jeg tråkker videre. Hadde jeg hatt bil, hadde det holdt med midterste innstilling på intervallviskerne. Nå tyr jeg til en finger over sykkelbrillene ca annethvert minutt.

Fullstendig blokkert vei
Fullstendig blokkert vei

Ved landsbyen Lodenice er det et skilt som forteller at veien er stengt et par kilometer fremme, og de som vil mot Praha må ta motorveien. Et blikk i retning denne travle veien tilsier at det ikke bare er ulovlig, men også farlig. Kartet viser at alternativ omkjøringsvei går et godt stykke mot syd, og vil legge ca 20 km til min dagsetappe. Et blikk mot syd viser også at minst to høye fjell vil være involvert i denne omkjøringen. Da er det naturlig å spørre seg: “Hvor stengt kan en vei være?” Jeg fortsetter langs rute 605.

Etter en stund når jeg en liten bom som sperrer veien. Ingen veiarbeidere er å se, og det er lett å sykle forbi på siden. Etter ytterligere et par hundre meter blir det dog litt vanskeligere. Hele veien er  gravd vekk. Men nå er det, uansett hva fjellvettreglene sier, for sent å snu. Så med sykkelen og alt dens pikkpakk over skulderen, klatrer jeg ned i den dype gropen, og opp på andre siden. Litt trist er det at ingen er vitner til dette stuntet. Jeg legger derfor inn et notat i Tripletex, for å ha det dokumentert.

Og dermed kan jeg, svært fornøyd med min rabulistiske løsning, sykle videre. Ikke lenge etter må jeg klatre opp en voldsom fjellside, men det er jo nå ren rutine. Da toppen er nådd, endrer landskapet seg betraktelig, alt blir mer urbant. Det er tydelig at jeg nærmer meg storbyen Praha, som er hjem for i overkant av to millioner mennesker, om man regner med kommunene rundt. Jeg har ikke lyst til å sykle inn i bykjernen, selv om det er en vakker by. Jeg styrer dermed utenom, tror jeg. Etter å ha rast litt rundt i bygatene i den ytre bykjernen, ser jeg meg ut en rute som skal ta meg et godt stykke nord for sentrum.

Hvis du har vært i Praha, har du kanskje merket deg at den er omkranset av fjell. Litt som Bergen, bare at i Praha er det ingen kyst. Dermed venter nok en voldsom klatreetappe, forbi byens sykehus, og opp til et utkikkspunkt, hvor alle bussturistene stopper for å se utover byen. Det viser seg å være liten vits i på en regnværsdag som denne, det er bare tåke å se. Så styrter jeg ned på den andre siden av fjellet, og så skjer det noe magisk. Jeg når elvebredden.

Prahas livsnerve er elva Vltava, som de fleste av oss kjenner bedre under dens tyske navn Moldau. I en forsiktig strøm flyter den nordover. Og langs elva går det stedvis fantastiske sykkelveier.  Og de holder seg, i likhet med elva, flatt i landskapet. Den delen av turen hvor man kjekker seg (eller syter) i oppoverbakke er over. Nå starter den meditative syklingen langs sildrende elv.

image2Etter noen kilometer, i Sedlec, skiltes det at sykkelveien fortsetter på andre siden av elva, altså i Zámky. Disse to stedene viser seg å være forbundet av det som må være verdens søteste ferge. Idet jeg går av sykkelen på Sedlec-siden, våkner fergemannen på andre siden, og kommer over i denne yndige lille farkosten for å hente meg og sykkelen. Flittig som jeg er, legger jeg umiddelbart fergebilletten inn i reiseregningen i Tripletex. Og får dermed vite at 24 tsjekkiske kroner denne dagen utgjør 7,98 norske kroner.

På andre siden av elva sykler jeg avgårde i bedagelig tempo, mens hjernen jobber noe kjappere enn føttene. Jeg kommer på at jeg har glemt å sette en timepris. Det kan vi ikke ha noe av, all den tid dette er et ekte prosjekt. Tusen kroner i timen for å sykle rundt i Böhmen er da ikke urimelig? Men så kommer jeg på at jeg har sett forskning som viser at hjernen er langt mer effektiv når kroppen er i bevegelse. Fritt etter hukommelsen mener jeg at den jobber 30 prosent bedre. Altså en timepris på 1300 kroner.

image1-2Har jeg ikke før tenkt dette, går duskregnet over til det man må ha lov til å kalle sprutregn, og jeg stopper under nærmeste tre, hvor jeg tar frem mobilen. Inn i Tripletex bærer det, og under kontraktdelen for prosjektet, setter jeg timeprisen til 2300 kroner. Altså, 1000 pr time for å sykle, et tillegg på 300 kroner for alt av endorfiner og de greiene der som gjør hjernen mer kreativ, effektiv, eller hva det nå er, og så ytterligere en tusenlapp for regnet. Det regner nemlig innmari mye. For å understreke dette legger jeg inn en kommentar på timeføringen.

koifiskeneEtter noe sykling gjennom et delvis bebodd landskap, som tyder på en noe forsiktig distriktsøkonomi rett nord for Praha, kommer jeg plutselig til en restaurant som ser alt annet enn distriktsøkonomisk ut. Et arkitekttegnet bygg har store vindusflater ut mot en vakker terrasse, hvor det er anlagt en liten dam der koi-fisker boltrer seg. Klientellet er stort sett velbeslåtte mennesker fra Praha, som tar sine solid prisede firehjulstrekkere med seg til Klecany, for å unnslippe byens kjas og mas over et gourmet-måltid i restauranten ved navn Farm Table. Stedet for å se og bli sett. Og her kommer jeg inn, svett, med dryppende tøy og ditto skjegg, nedrimede sykkelbriller, og for hvert skritt klikker pedalfestene under skoene mine mot steingolvet. Samtalene rundt de grovt høvlede designbordene stilner, og et lite øyeblikk høres bare lyden av dråpene fra meg som treffer gulvet. En litt stresset kelner kommer mot meg, og før hun får sagt noe foreslår jeg at jeg kanskje skal sette meg ute på terrassen, under parasollen rett ved koi-fiskene. Hun synes det er et fortreffelig forslag, og jeg hører klientellet trekke et lettelsens sukk idet jeg lukker døren bak meg.

Men, parasollen beskytter meg mot regnet, og stedets burger, som blant Prahas fiff skal være legendarisk, viser seg å leve opp til sitt rykte. Ølet som kommer ut av stedets tappekraner er også fortreffelig. Men regnet, det bare øker i styrke. Teorier av typen “hvis jeg tar en øl til, så slutter det nok å regne”, viser seg å ha liten meteorologisk verdi. Så da er det bare å hive seg i det. Jeg vinker Praha-fiff og koi-fisker farvel, og tråkker videre langs Moldaus bredder. Da jeg kommer til byen Kralupy, er det tid for å finne ly for natten. Byens eneste hotell viser seg å være Hotel Sport. Det later til å være tegnet i kommunist-tiden av en arkitekt med sans for det praktiske, snarere enn det estetiske. Eller for å si det i klartekst: Hotel Sport er stygt. Men de har rom, og de har plass til sykkelen min. Tripletex-stoppeklokka kan slås av for kvelden, og jeg kan henge tøyet mitt til tørk. Nå som timeprisen er satt, kan jeg også se at det har vært en innbringende dag. Men mest av alt er jeg glad for å ha nådd elva. Herfra blir det bare moro. På bohemers vis.


Kommentar fra regnskapsfører:
Beregning av timepriser er primært et anliggende mellom leverandør og kunde. Logikken du bruker i dette tilfellet, har vi derfor ingen kommentar til.  Men da dette later til å være et internprosjekt (Vi kan ikke helt forestille oss at du har en kunde som betaler deg for å sykle gjennom Böhmen), er dette et internprosjekt, og timene vil da ikke faktureres. Sånn sett er det ikke relevant hvordan de prises. Selv om det regner.