Chat with us, powered by LiveChat
Blogg

Fagblogg

Som sykkelbohem blir man litt i overkant opptatt av været. Men en stille morgen ved frokostbordet i Melnik, Tsjekkia, er det en udelt glede å se ut av vinduet og se sola titte frem. Allikevel, i vår tidsalder holder det ikke å se ut av vinduet.

På en kald og våt dag viste restaurant Dolni Grund seg å være selveste paradis på jord, med fyr på peisen. (Foto: Tereza Andrlová)
På en kald og våt dag viste restaurant Dolni Grund seg å være selveste paradis på jord, med fyr på peisen. (Foto: Tereza Andrlová)

Vær-appen på telefonen må konsulteres. Den bekrefter det jeg ser, dagen byr på opphold og små solgløtt. Så kikker jeg på varselet for dagen etter, som er min siste dag av denne fantastiske turen. Da skal alle sluser åpnes. Hele Böhmen, samt det sydøstlige Tyskland skal utsettes for enorme mengder regn.

Etter å på bohemaktig vis ha slått leir i Melnik dagen før, er jeg litt lenger sør enn planlagt. For å ikke få en altfor lang siste etappe i regnvær, må jeg legge noen kilometer bak meg i dag. I løpet av minutter er jeg på sykkelen, men lar meg ikke stresse. Tempoet er langsomt, og det er bra, for landskapet er fortsatt vakkert langs elven. På veien er det stille, det merkes godt at det ikke er høysesong for sykkelturisme.

Det er i slike stille stunder hjernen fungerer som aller best, når beina gjør jobben sin på sykkelen, og det ikke er noe trafikk å konsentrere seg om. Igjen slår det meg hvor herlig det er å være på sykkeltur, mens omtrent alle andre er på jobb. Og det ene og alene fordi jeg har opprettet det som et Tripletex-prosjekt. Da virker det jo som ordentlig jobb.

Nå vet jeg ikke om noen av dere som leser dette har prøvd det samme. Det er fullt mulig at dere i så fall har oppdaget at det kanskje ikke er SÅ enkelt. Men, tenker jeg, der jeg sykler avgårde, med stoppeklokken til Tripletex aktivert, flere burde kanskje ha åpnet for det. Det er lite som er så befriende som en sykkelferie. Fleksibiliteten, det å kunne la dagen planlegge seg selv, og det å bevege seg over relativt store avstander kun med kraften fra egen kropp. Og klarer du, som jeg har klart på denne turen, å ikke gjøre det til en prestasjon og oppvisning i fysisk tåleevne, så er det veldig bedagelig og avslappende. Den fysiske bevegelsen gjør deg sulten, og du bruker mye tid på å fantasere om dagens tallrike matstopp. Om ettermiddagen er det tid for å finne et sted å bo, og innimellom konsulteres kartet. Ser man noe spennende langs veien, stopper man. Sammen med syklingen fyller dette opp dagen. Dermed er det mindre plass i hodet til hverdagslige tanker som forstyrrer idyllen. Et enkelt liv, kort og godt.

Og, tror jeg, igjen der jeg farer gjennom et skiftende elvelandskap langs Elbe, kanskje er det sånn at jeg, når jeg igjen sitter på kontoret, fortsatt er i bohem-modus, og kan løse hverdagens problemer litt mer bohem-aktig enn jeg har gjort til nå. En sykkelferie er selve definisjonen på smidighet.

Som mange før meg har påpekt, det er lett å være på farta, fordi Tripletex er laget for det. Historiene er mange om kunder som konstant er på reise, men som utfører alt som har med prosjektstyring, økonomi og administrasjon å gjøre mens de reiser rundt. Så om jeg bestemmer meg for å la sykkelen være kontor i overskuelig fremtid, så kunne jeg fortsatt utført de fleste oppgaver. Utfordringen ligger mer i å forklare en slik avgjørelse for kona og andre nærstående maktpersoner.

I byen Litomerice ligger denne sjarmerende restaurantenj
I byen Litomerice ligger denne sjarmerende restaurantenj

Jeg nevnte noe om mat for et par avsnitt siden. Mens jeg har reflektert i vei, har jeg syklet forbi en rekke fristende lunsj-steder. Men ingen av dem hadde Det Lille Ekstra. I byen Terezin ligger det en spennende liten restaurant. Men utenfor står tre turistbusser parkert, de har trolig vært i Theresienstadt, fangeleiren fra krigens dager som ligger her. Det betyr kaos inne i restauranen, og det gidder jeg ikke. Først i neste by, Litomerice, finner jeg en nydelig restaurant, en gammel steinbygning som står for seg selv i en park. Mens lunsjen inntas, ser jeg igjen på kartet. Det er ennå langt igjen til basen i Dresden, og der skal jeg være om bare 24 timer. Værvarselet for neste dag tyder fortsatt på syndeflod. Så jeg bestemmer meg for å sykle til byen Usti Nad Labem, derfra skal siste etappe være overkommelig, uansett vær. Tenker jeg.

Usti Nad Labem betyr “Elbes munn”, og byen har ca. 100.000 innbyggere. Mange europeere har reist hit for å ha en velværehelg på det prominente hotellet Vetruse, et slott som ligger på toppen av et fjell. Herfra ser man sentrum på andre siden av elven. I fall noen blir lei av spa-behandlinger og annet krims-krams som tilbys på hotellet, kan man ta taubanen over elva. Denne ender passende nok opp i byens velassorterte kjøpesenter.

På Hotel Vladimir i Usti Nad Labem fikk sykkelen min overnatte i den stengte pianobaren.
På Hotel Vladimir i Usti Nad Labem fikk sykkelen min overnatte i den stengte pianobaren.

Ved ankomst byen, like etter at det har blitt mørkt, bestemmer jeg meg for at det prominente hotellet nevnt ovenfor ikke er noe for en svett landstryker på sykkel. En liten runde for å lete etter herberge for natten ender opp på Hotel Vladimir, et ikonisk bygg fra kommunist-tiden.

Morgenen etter ser jeg straks utenfor vinduet at meteorologene dessverre ikke har bommet. Det regner kraftig. Temperaturen har sunket til like over fem grader, og det er primært viljestyrken som får meg til å sette avgårde. Det, og det faktum at Hotel Vladimir ikke er et sted hvor det er fristende å slå ihjel tid.

Et og annet minutt med oppholdsvær får jeg etter å ha syklet fra Usti. Men stort sett pøser det ned, det er fristende å kalle det troperegn, hadde det ikke vært så innmari kaldt.

Et stykke nord for Usti Nad Labem ligger byen Decin, og her har man bestemt seg for å fikse opp sykkelveien. Dermed må jeg sykle på østsiden av elven i ca 5 kilometer, før jeg tar en liten ferge til det bittelille tettstedet Dolni Zleb, som ligger tilbake på østsiden av Elbe. Fergeturen er ikke lang, men det blir veldig kaldt, nå som jeg ikke er i bevegelse lenger. Temperaturen er lav, regnet monstruøst, og i tillegg er det en vind som får godt med fart på de digre regndråpene. Akkurat da ser jeg at det ligger en restaurant på andre siden. I en vakker, eldgammel bygning, som ser ut som noe fra et Brødrene Grimm-eventyr. Og ikke nok med det, hutrende ser jeg at det kommer røyk fra pipa. Så her inne er det altså noen som fyrer i ovnen. Da vet jeg hvor dagens lunsj skal inntas.

Varmen fra ovnen er akkurat så herlig som jeg trodde. Og fordi det ikke er så mange her, kan jeg henge tøyet mitt til tørk foran den. Maten er god, det er også ølet, levert av et lite, uavhengig bryggeri. Det er rett og slett ikke så fristende å forlate Dolni Grund, som restauranten heter. Særlig når jeg ser ut av det lille vinduet, og konstaterer at regnet ikke har noen planer om å gi seg. Dette stedet er ganske enkelt et lite paradis på jord. Regn eller ei.

Det er en glimrende anledning, synes jeg, til å gjøre noe av det jeg liker aller best i Tripletex. Å fakturere. Nå er ikke Prosjekt Bohemia helt over ennå, jeg har fortsatt 55 kilometer igjen før basen i Dresden er nådd, men de siste kilometerne kan man alltids fakturere senere.

Første hinder er at jeg ikke har noen kunde på prosjektet. Det høres kanskje innmari rart ut, men ingen har så langt tatt kontakt, og sagt at de gjerne betaler meg for å sykle Böhmen rundt. Da gjelder det å være kreativ. Eller smidig, som de sier i IT-bransjen. Jeg har ikke klødd meg i skjegget så altfor lenge, før det slår meg at jeg jo kan sette Tripletex som kunde på prosjektet. Det er ikke mange fingerbevegelsene som skal til på mobilen før det er ordnet. Så er det inn for å godkjenne fakturaen. Trofaste lesere husker sikkert hvordan jeg har lagt inn generøse kilometersatser på reiseregningene, timepriser i advokatklassen, samt ett og annet ansattutlegg. Nå bærer denne innsatsen frukter. Når alt dette er summert, blir det faktisk et betydelig beløp. Så her sitter jeg, på en god og varm, og veldig koselig tsjekkisk restaurant, og trykker på en blå knapp hvor det står “Fakturering”. Sekunder etter ligger fakturaen i innboksen til Hege Oustad, daglig leder i Tripletex. Jeg har brukt løsningen i mange år, men dette slutter aldri å fascinere meg. Enkle gleder.

Etter å ha spist, drukket, fakturert, sjekket fakturaoversikten, sjekket timeoversikten, sjekket alle de mulige regnskapsrapportene, i det hele tatt endevendt Tripletex, skjønner jeg at jeg bare utsetter det uungåelige. Jeg må komme meg ut fra Dolni Grund, og sykle de siste 55 kilometerne. Tørre klær tas på, og jeg krummer nakken.

Grenseposten mellom - ifølge skiltet - Tsjekkoslovakia og Tyskland.
Grenseposten mellom – ifølge skiltet – Tsjekkoslovakia og Tyskland.

Ikke lenge etter kommer jeg til grenseposten. Jeg får tatt et bilde av sykkelen som lener seg inntil skiltet som markerer at jeg nå er i ferd med å forlate Tsjekkoslovakia. Skiltet har med andre ord ikke blitt skiftet ut på en stund. Ett skritt til, så er jeg i Tyskland. Så er det tilbake på sykkelen, langs en elv som nå har en mye høyere vannstand, grunnet det kraftige regnet. Vind i ansiktet setter farten noe ned, og regndråpene finner veien inn til de indre lagene av sykkeltøy. Men her lar vi oss ikke hindre. Mørket senker seg, og bidrar sammen med våte og duggete sykkelbriller til at utsikten blir enda dårligere. Men det går greit, ingen andre er gale nok til å sykle i dette været allikevel, og jeg sykler på en ren sykkelvei.

Og så, endelig, utpå kvelden, når jeg basen i Dresden. Der er det gulvvarme, og det er dusj, to ting jeg setter enorm pris på akkurat nå. Men så snart jeg kommer ut av dusjen, har jeg glemt hvor kaldt og vått det var ute. I magen kjenner jeg en slags tomhet. Det kan være sult som melder seg etter en strabasiøs sykkeltur, men det kan også være tristhet, etter å ha konstatert at den samme sykkelturen er over.

Sult eller tristhet, jeg konstaterer uansett at det ikke er noe mat i min base i Dresden. Så jeg finner en allværsjakke, og sykler til butikken.

Selve definisjonen av romantikk for en Tripletex-bruker er å fakturere foran peisen på en regnværsdag. Merk at dette er det nye designet.
Selve definisjonen av romantikk for en Tripletex-bruker er å fakturere

foran peisen på en regnværsdag. Merk at dette er det nye designet.

——

Kommentar fra Hege Oustad, Tripletex:

Takk for turbeskrivelser, og for inngående beskrivelser av din bruk av Tripletex, og da særlig faktureringen. Som du antok, har fakturaen ankommet her hos meg. Jeg kan imidlertid ikke huske at vi hadde noen avtale om dette. Dermed er det en glede å gjøre deg oppmerksom på nok en funksjon i systemet. Fra mobilen din (om du ikke er tilbake på kontoret ennå) kan du gå inn på fakturaoversikten. Der vil du finne fakturaen du har sendt meg. Velg så denne, og trykk på knappen hvor det står “Kreditnota”. Følg anvisningene, og deretter skal alt være greit.

For øvrig håper jeg at du har fått tørket sykkeltøyet.