Chat with us, powered by LiveChat
Blogg

Fagblogg

Litt mer bohem – og til en legendarisk by

angus-steakhouse-artikkelbilde

Å våkne i Żatec, Tsjekkia, er de færreste forunt. Enda mer eksklusivt er det å våkne som deltaker i Prosjekt Bohemia. Og når klokka forteller at jeg har sovet i åtte strake timer, føles det rent ut ekstatisk. Om jeg kjenner godt etter, kan jeg fortsatt føle effekten av gårsdagens 125 kilometer i kroppen, særlig de av dem hvor det gikk oppover.

Men ille er det ikke, og etter en monstruøs frokost bærer det avgårde. Først ned fra høyden som Żatec ligger på. Deretter er planen å sykle rolig et par kilometer, som en lett oppvarming. Det er imidlertid ikke topografiens plan. Noen har uforskammet plassert et fjell rett syd for Żatec, stikk i strid med min plan.

dagens-lunsj

Men oppover går det. Til tross for en motvind som treffer ganske hardt forfra og fra siden. Når man tenker over det, er det mange millioner kubikk med luft som forsøker å hindre min fremdrift, men lårene løser problemet, og jeg tråkker ufortrødent videre. Fjellene kommer som melkesyrlige perler på en snor. Ett av dem viser seg å ha en bratt rygg, og idet jeg styrter nedover kjenner jeg at kalorilageret er i ferd med å gå tomt. Da jeg nærmer meg fjellets fot, hvor landsbyen Plasy ligger, kjenner jeg en herlig duft, og jammen er det ikke malt. Det lokale bryggeriet har også en restaurant, og der inntas dagens lunsj. Jeg tenker på energi, restitusjon og alt det der, og man skal selvsagt ikke drikke alkohol i forbindelse med fysisk aktivitet. Men jeg skal bli bohem, og dette er et bryggeri, så én øl blir det. Og en diger porsjon med kjøtt og poteter.

Med kropp og sinn i topplage etter inntak av mat og bryggerikunst, raser jeg videre. I den grad 12 km/t opp en bratt fjellside kan kalles å “rase”. Men noen fjell senere blir landskapet mer og mer urbant. Jeg er på vei inn i Plzen, som med sine 170.000 innbyggere er Tsjekkias fjerde største by. De har til og med trikk, observerer jeg med lett irritasjon. Syklister er sjelden glade i trikkeskinner. Trikkene ser ikke helt nye ut, de ligner faktisk mistenkelig på trikken i Kardemomme by. Og når de starter, lager de akkurat samme lyd. Du vet, “ding ding ding”. Men så vidt jeg husker er mysteriet med den stjålne Kardemomme-trikken løst for lenge siden.

Jeg setter meg for å puste ut på torget i Plzen. Det er svært folkerikt, og en scene utgjør et naturlig midtpunkt. Jeg antar dette ikke er til ære for meg, og finner fort ut at en stor folkemusikkfestival er på gang i byen. Noen kvartaler unna har en annen festival sitt episenter.

Så går det opp for meg hvor legendarisk denne byen er. Plzen heter på tysk Pilsen, og da krever det ikke mye fantasi for å forstå hva som er oppfunnet her. Og så langt unna som Norge er ordet “pils” synonymt med øl. Ikke nok med det, i Norge har vi et eget ord, som jeg ikke tror forekommer i noe annet språk: Utepils. Da vet jeg hva jeg har å gjøre.

Sånn så vannet ut på hotellet i Plzen, før det hadde fått renne i 25 minutter.

Men først må den nyslåtte bohemen finne seg et sted å bo. Helst med dusj. Jeg angrer litt på at jeg besluttet at det å ikke reservere hotell er bohem-aktig. To festivaler trekker endel mennesker. Men jeg tusler inn på det første hotellet jeg finner, Hotel Central, hundre meter unna benken hvor jeg filosoferer over pilsen opphav. Som alltid er første oppgave klesvask. Da oppdager jeg at vannet har farge på seg. Ikke som pils. Det kunne jeg ha forstått. Men dette vannet hadde vært mer naturlig å finne i Guinness, med dets dype kaffe-farge. Resepsjonen sier at dette er helt vanlig, jeg må bare la det renne noen minutter. “Noen minutter” viser seg å være ca. 25. Dermed er det mørkt når jeg endelig kan nyte en utepils.
Eller, for å være tro mot tsjekkisk stavemåte, en uteplz.

Dagens etappe viste seg å bare være 84 kilometer lang. Og underveis kom jeg på at jeg jo helt har glemt å fylle ut reiseregninger for dette prosjektet. Akkurat det er temmelig enkelt i Tripletex. Første utfordring, dog, er å finne min kjøretøy-klasse. Jeg stopper litt ved posten for “Bil, Tromsø-tillegg”. Men ikke har jeg kjørt bil, det var jo litt av poenget med denne turen. Og hva angår Tromsø-tillegg, de som har testet ut Tromsøs rike uteliv, vil kunne se koblingen med en by ved navn Pilsen, selv om den ligger laaaaangt sør for Tromsø. Men det kvalifiserer nok ikke for dette tillegget. Dermed må jeg velge “Andre motoriserte fremkomstmidler”. Jeg antar at en sykkel blir motorisert idet jeg sitter på den. Satsen som da kommer opp, er på to kroner pr kilometer. Tanken på dagens nesten 1500 høydemeter med stigning gjør at dette virker noe urimelig, og mine ømme lår er enig i dette. Men, igjen, en stor takk til Tripletex, jeg ser at feltet – hvor selve satsen står – lar seg endre! Jeg beslutter fort at 25 kroner pr kilometer er rimelig. Med en dagsetappe på 84 kilometer, blir det et ganske pent beløp. Jeg må dra oftere på sykkeltur!

Undertegnede i sivile klær, valgt ene og alene for at de blir små når de rulles sammen. Og grått er aldri ute. Eller?
Undertegnede i sivile klær, valgt ene og alene for at de blir små når de rulles sammen. Og grått er aldri ute. Eller?

Etter å ha fylt ut reiseregningen med stor flid, finner jeg Angus Steakhouse. Det ligger nydelig til, helt nede ved et bittelite vann. Idet jeg bestiller fra min plass på terrassen, er jeg så sulten at min hjerne har tatt noen trinn tilbake i evolusjonstrappen, og jeg får bare frem et gorilla-aktig grynt. Kelneren later dog til å forstå, og kommer tilbake med en uforskammet stor biff. Denne kvelden har jeg allerede tatt én utepils, og bestiller derfor et glass rødvin til biffen, så fort den menneskelige taleevnen har kommet tilbake. Jeg skal spare dere for en lang analyse av tsjekkisk rødvin. Kortversjonen er: “Ikke røre”. Så sant du ikke savner rødvinen dere brygget selv på studentkollektivets bad, eller den du tok med på toget da du var på interrail i Spania, du vet, den som de solgte på stasjonskiosken for ti pesetas.

På vei tilbake til hotellet, stopper jeg for å lytte til et mongolsk band, de opptrer som ledd i folkemusikkfestivalen. De spiller på tradisjonelle, mongolske feler, og de synger med strupen, noe som fascinerer meg voldsomt.
Bohem som jeg er, konstaterer jeg at klokka er nesten kvart på elleve idet jeg klasker hodet mot puta. Men “Ringe kona” er nå inne som en oppgave i prosjektet. Så det gjør jeg. Jeg forteller at jeg har drukket alle utepilsers mor, og deretter demonstrerer jeg litt strupesang for henne. Hun ber meg om å få meg litt søvn. Jeg rekker å tenke at i morgen skal jeg ta tak i bohem-filosofien. Og det gjør jeg. Følg med videre!

Kommentar fra regnskapsfører:
Som du har oppdaget, er det lett å endre på satsene i Tripletex, men det er viktig å huske at Statens Reiseregulativ angir satsene for hvor mye man maksimalt kan få i reisegodtgjørelse, uten at dette utløser skatteplikt. Vi har sterke grunner for å tro at en godtgjørelse på 25 kr pr kilometer for tjenestesykling ville vært skattepliktig. Selv om vi har stor forståelse for at det i tjenesteøyemed er krevende å forflytte seg lange strekninger i oppoverbakke, særlig når man, som du påpeker, utgjør fremkomstmiddelets motor.

Kommentar fra Hege:
Vi takker for dine rapporter fra turen, eller prosjektet, om du vil. Samtidig ser vi at det etter ditt forrige innlegg opprettes en hel del rare prosjekter her hos oss. Om det viser seg at alle våre ansatte i neste uke har dratt avgårde på “prosjekter” av typen fottur, sykkeltur og hva vet jeg, må vi vurdere hvorvidt vi skal fortsette å publisere “resultatene” fra Prosjekt Bohemia. For øvrig vil jeg påpeke at vi som studerte kjemi på NTNU, den gangen det het NTH, brygget vår rødvin med stor respekt for de naturlige gjæringsprosesser, og resultatet var langt bedre enn det du beskriver.