Chat with us, powered by LiveChat
Blogg

Fagblogg

flott-og-vakkert-artikkel

Timebruken analyseres – og kvinnene gjør sitt inntog. Det går rutine i det meste. Rutinen i en sykkelbohems liv, er omtrent som dette:

  1. Stå opp, på med sykkeltøy
  2. Innta stor frokost
  3. Pakk sakene, og opp på sykkelen
  4. Spis litt underveis, minimum en gang i timen (tørket frukt er favoritten, etter banansjokolade)
  5. Stopp for stor lunsj (med god drikke til)
  6. Ta siste etappe
  7. Finn hotell
  8. Vask tøy  (vaskemiddel på tube er hemmeligheten bak lite bagasje)
  9. Dusj, og ta på sivilt tøy (det ene skiftet som fikk plass i bagasjen)
  10. Se deg om
  11. Finn spisested og innta solid måltid.
  12. Marsj i seng

At rutinen har truffet meg så tidlig i prosjektet, krever inngående analyse. Takket være nøyaktig timeføring hele veien, OG eminente rapportverktøy fra Tripletex, kan jeg få vite med en viss nøyaktighet hva tiden har gått med til. Bare se på rapporten min.

bakga%cc%8ardInntak av mat har jeg valgt å kalle “drivstoff”, det har jo et høyt element av sannhet i seg, og det ser mye mer fakturerbart ut enn “spise”. Etter at “Ringe kona” kom inn som oppgave på prosjektet, har det blitt mer aktivitet på denne fronten. Å gratulere min mor med dagen var en oppgave i prosjektet, som heldigvis ble utført i tide. En bieffekt av dette var dog at jeg måtte fortelle henne hva jeg drev med, noe som skapte endel bekymring fra den kanten. Dermed har punktet for “Korrespondanse med Mamma” blitt et betydelig punkt i timeoversikten så langt.

Mer bekymringsverdig er det at punkter som klesvask sterkt har gått ut over punkter som “se seg om”. Men, det er tvingende nødvendig. Prosjektet trenger dog en annen fokus, og takket være Tripletex sine rapportløsninger ser jeg hvordan dette må foregå. Løsningen er kortere etapper, et mer tilbakelent liv, og mer tid til å nyte. Og kanskje litt færre fjell. Tro kan flytte fjell, sier de, men Tripletex kan trolig ikke det. Så jeg må flytte meg. Til et sted som er mer bohem-aktig. Minus absinten, kanskje. Om man sykler langs en elv, fremfor trafikkerte riksveger, vil dette målet bli nådd. Tenker jeg.

Denne analysen utfører jeg over frokosten i Plzen. Denne byen kan man lett kose seg i minst én langhelg, den har mange av de samme tingene å by på som Praha, bare at det nesten ikke er nordmenn i Plzen. I Praha flokker de seg nesten hver eneste helg. Derfor har jeg vurdert en hviledag her. Men det betyr at jeg neste dag må ta en veldig lang etappe for å komme til nærmeste velegnede elv. Så jeg pakker det jeg har, og slenger meg på sykkelen rett etter frokost.

Første utfordring er å komme seg ut av Plzen. Den ene veien som jeg har sett meg ut er stengt. Omkjøringen går via en vei som er skiltet som motorvei, men der har ikke jeg lov å sykle. Dermed kreves det god, gammeldags kartnavigasjon å finne en vei ut, og til slutt treffer jeg riksveien med det klingende navnet 605, som leder i retning Praha. Allerede er det mye mer behagelig enn de to foregående dagene. 605 slanger seg nemlig parallelt med en motorvei, det betyr at de fleste bilene, og absolutt all tungtransporten, er der. Det gir mye mindre stress, i en sånn grad at jeg nesten ikke legger merke til alle de små fjellene jeg må over. Men de er ikke så bratte som de fra de to foregående dagene.

tjekkisk-landsbyLunsjen inntas i en herlig bakgård i landsbyen Cerhovice. Jeg er ved ankomst eneste gjest, men to kvinnelige kelnere og én kokk, også kvinne, gjør alt de kan for å varte meg opp. Etter at jeg har fått forklart hva slags tur jeg er ute på, foreslår de at jeg inntar en landstrykerbiff. Dette viser seg å være et digert stykke svinekjøtt som har fått en omgang juling med kjøtthammeren. Smaker fortreffelig. Kombinasjonen av god mat, godt øl og tre kvinner som retter sin fulle oppmerksomhet mot meg, gjør at lunsjen tar veldig lang tid. Men det gjør ikke noe, stoppeklokken i Tripletex går og går, den.

Men jeg forlater Cerhovice ved godt mot, et par fjell senere rokkes mitt humør bare litt av at jeg punkterer. Dermed er det bare å sette seg til og leke sykkelmekaniker, selvsagt etter å ha opprettet en oppgave for dette i prosjektet, og stilt om stoppeklokkefunksjonen.

Omsider er det på tide å finne seg et sted for natten. Jeg bestemmer meg for at dette skal være byen Beroun. Byen var favoritten til Böhmens daværende konge, Karl den fjerde, som levde på 1300-tallet. Han sammenlignet den med Verona, fordi den var så vakker. Enten hadde han en skrue løs, eller så var Beroun veldig annerledes den gang. Da jeg inntar denne heller dårlig utførte Verona-kopien, konstaterer jeg at gågaten (trolig fra Karl den fjerdes tid) er litt pen å se på. Og, til min store overraskelse er hotellene i byen fulle. Siste forsøk utføres ved byens badeland, hvor familiehotellet ved siden av viser seg å ha ett ledig rom.

Etter at ovennevnte rutiner er utført, går jeg nok en gang gjennom gågata. Klokken har blitt syv, og alt er stengt. Det er dermed fort gjort. Restauranter er det lite av. Så jeg søker meg mot terrassen til byens pizzeria. Kelneren forteller at jeg kan få plass, mot at jeg deler bordet med to kvinner. Det går jeg med på, uten sporbar motvilje. Jeg åpner et notat i Tripletex, og legger inn en påminnelse til meg selv om at jeg ikke skal nevne dette for kona.

I et forsøk på å imponere de to kvinnene, forteller jeg om hva slags prosjekt jeg er i gang med. Jeg legger ut om bratte fjellsider, mengder av kilometer, punkteringer som jeg fikser lett som ingen ting, og hvordan jeg er så modig at jeg ikke bestiller hotell en gang. De ser ikke så veldig imponert ut.

“Jeg jobber i Praha,” forteller den ene av dem. “Dit sykler jeg. Det er 40 kilometer. Hver vei.”

portalen80 kilometer, hver dag, fem dager i uka, hele året, tenker jeg, med vid åpen munn. Jeg forstår at dette er en tapt kamp. Så jeg tar frem telefonen, og viser dem stoppeklokkefunksjonen i Tripletex isteden. Dette later til å gjøre inntrykk. Begge kvinner nikker, og spør om man kan taste inn timer manuelt, også. Jeg viser dem hvordan det går til. Så spør de om løsningen også finnes på tsjekkisk, noe jeg dessverre må avkrefte. Da betaler de og går. Etter at de er borte, kommer jeg på at jeg burde ha vist dem ressursplanen også, samt funksjonen for prosjektbudsjett. Men nå er det for sent, så jeg tusler til hotellet.

Jeg ringer selvsagt kona, og gir henne et lett redigert referat fra dagen. Idet vi søtt har sagt god natt, og jeg legger på, skvetter jeg til av et lysblink, etterfulgt av et kraftig tordenskrall. Så kommer det uunngåelige regnet. Før søvnen tar meg, tenker jeg at morgendagen kan bli våt.

timerapport